I den anledning vil jeg dermed oppfordre fremtidige arbeidsgivere, kjærester med familie og ikke minst min kjære mamma, om å stoppe her.

Jeg ønsker nemlig å fortelle dere om noen nylig oppdagede elementer vedrørende min personlighet. Disse oppdagelsene ble gjort på nattbuss 31 til Tonsenhagen en sen lørdag. Det viser seg at min personlighet er splittet – ikke bare i to deler, men tre! Du leste riktig, jeg har utviklet en underfundig form for TRIchzophreni.

Jeg har – i likhet med en horde av andre unge mennesker – utviklet et langvarig forhold til høy promille (mamma, jeg ba deg om å slutte å lese). Vi har ikke et sunt forhold, promillen og jeg, og noen ganger ender det ordentlig ille. På tross av det holder vi sammen. Det fungerer – på et vis.

En god viking setter pris på en vel gjennomført rølpekavalkade, gjør vi ikke? Uansett, her kommer min personlighetsforstyrrelse inn. La meg fortelle deg om min trichzophreni:

1. Sangfuglen
Henrik Aspeflaten synger ikke, det er et faktum. Det er et faktum fordi Henrik Aspeflaten – den pliktoppfyllende og ambisiøse unge herremannen fra Bamble – ikke synger. MEN, hans alter ego “Henrique Aspeflaten”, er en helt annen historie.

Hvorfor? Han er full, og har drukket på seg vokale evner han aldri har våget å drømme om! Nå skal han vise sine medpassasjerer hva han er god for. De lyser opp av forventning. Det eneste de ønsker på vei hjem fra kveldsskiftet sitt, er å høre stemmen min!

2. Medmennesket
Jeg har såklart mine grenser for alkoholtoleranse. Dette merkes gradvis under min reise på nattbuss 31 til Tonsenhagen. Sporadisk dukker min personlighet nr. 2 opp.

Denne delen kaller jeg medmennesket. Han har forståelse for de lidende menneskene rundt seg. De stakkars ofrene som har blitt ulykkelige vitner til “Henrique”. Han er på sin tredje gjennomgang av “When you say nothing at all” siden bussen dro fra Jernbanetorget. Medmennesket ser på dem, han ser frustrasjonen i ansiktene rundt seg.

3. Freud
Freud er den siste, og mest fascinerende av de tre. Freud får ikke mye spilletid, men han dukker opp. Freud er en lite påfallende, men observant karakter. Med skremmende nøyaktighet, analyserer han de to andre. Hver gang blir han like imponert over hvordan én person forvandles til 3 selvstendige individer, fanget i en og samme kropp.

Freud er den delen av meg som sitter på nattbuss 31 til Tonsenhagen og tenker: “Dette fortjener et blogginnlegg…”

Da jeg leste denne lo jeg nok høyest. Ihvertfall høyt.

Artikkelen inneholder flere mailer hvor assistenten Shannon tar opp problemet med skitne kaffekopper på kontoret.

Men jeg liker ikke å ha skrivefeil. Derfor måtte jeg google et par ord. Google er min Byggmester Bob. Kan det fikses? Klart det kan. I dette tilfellet var det først et engelsk ord jeg måtte dobbeltsjekke. Jeg var ikke helt sikker på om man stavet ordet court slik jeg trodde man stavet ordet court. Men jeg hadde rett, og google gav meg en rekke linker som bekreftet at jeg var på rett spor.

En av linkene fanget min oppmerksomhet. Linken førte til en nettside. Denne nettsiden hevder de har gjort det enkelt for alle å dele og oppdage informativ, underholdende og originalt skrevet innhold på web og mobile enheter. Jeg brukte google translator. Nettsiden heter rabbel på norsk.

Reading is better when it’s social.

Da bidrar jeg litt nå. Det føles bra.

På denne nettsiden fantes det nemlig en rekke dialoger som høyst trolig har forekommet i en amerikansk court.

En av mine favoritter:

Q:Doctor, before you performed the autopsy, did you check for a pulse?

A:No.

Q:Did you check for blood pressure?

A:No.

Q:Did you check for breathing?

A:No.

Q:So, then it is possible that the patient was alive when you began?

A:No.

Q:How can you be so sure, Doctor?

A:Because his brain was sitting on my desk in a jar.

Q:But could the patient have still been alive nevertheless?

A:It is possible that he could have been alive and practicing law somewhere.

Klesbransjen er den bransjen med de desidert snevreste og mest skeptiske kundene. Her går man på tærne for å være 132 % sikker på at det man selger, er det kunden vil ha. Det finnes allikevel én produsent som selger til flere titalls forskjellige markeds- og kundegrupper, og fortsatt er en kassasuksess. Dette er ikke snakk om en hvilken som helst produsent, men det orgasmisk store konsernet Adidas.

Det Adi Dassler etablerte som en sportsskofabrikk i 1948, har utviklet seg til så mye mer enn bare fotballknotter og løpesko. Når Armani har solgt et produkt til én av sine kunder, har Adidas solgt produkter til tjue. Dette er utelukkende fordi Adidas har funnet gullveien til multibranding uten sidestykke. La meg trekke frem et lite knippe av de markedene hvor Adidas klarer å snike seg til salg av sine produkter.

– Sportfanatikere og idrettsutøvere
Adidas begynte som leverandør av sportsko og ble tidlig en av de største leverandørene på markedet. De er stolte sponsorer av flere av verdens største fotballklubber og landslag. De sponser også flere av de største stjernene innenfor fotball, golf og basket. Med reaklamekampnjer som inneholder bl.a. David Beckham og Kaká selger de idag sportsutstyr og -sko i så store bøtter og spann at det etter all sannsynlighet kunne finansiert et par små U-land. Det kommer ikke som noe sjokk at disse kundene er favoritter og en av målgruppene Adidas retter seg mot.

– Streetwear
Urbane, unge mennesker, som lever for bylivet og den stereotypiske, amerikanske gatekulturen, vet å bruke Adidas sine klær hyppig. Gigaprodusenten har etablert seg godt også her, med sine fargerike T-skjorter, karakteristiske sneakers og komfortable hettegensere. Den siste kampanjen Adidas lanserte gatelangs var adidas Originals, som ble frontet av bl.a ikke-så-stygge Ciara og 100%-sjef-på-tross-av-slangelignende-utseende Snoop Dogg.

- Junkiefashion
Som en blendende kontrast til atletene i ovenfornevnte guppe “Sportfanatikere og idrettsutøvere”, står det narkomane uteliggermiljøet også høyt på lista over lojale Adidas-kunder. Du tror kanskje det er en tilfeldighet at man alltid finner henslengte, sløve mennesker langs gata, iført slitte Adidas-dresser? Det er det så absolutt ikke, verdens beste merkevarebygger vet å selge på de små markedene – likesågodt som de store. Når det kommer til salg av joggedresser til hjemløse, er de overlegne. Ifølge Sprøytemote.blogg.no, norges ledende moteblogg for hjemløse, kommer våren til å bli preget av mye Adidas-retrojoggedresser fra 70-tallet og tidlig 80-tall. Det kommer også til å flomme over av slitte luer, gjerne accesorized med gamle bananskall og brødskiver.

– Grilldressmarkedet
Det går mot sommer, det er tid for BBQ. De gjenkjennelige synkronekteparene som alltid matcher, innleder snart sin høysesong foran campingvogna, men ikke uten rett antrekk. De simple, men søte white-trashfamiliene må ha sine karakteristiske antrukkeligheter på plass, for her er ingenting er overlatt til skjebnen! Og hvem andre enn Adidas er det ikke som står på trappa med akkurat det disse triste menneskene trenger? Som stor og stolt leverandør av klær til grillsesongen, stiller produsenten sterkt, også her.

Man kan vel bare konkludere med at det tyske konsernet har verdenseliten innenfor markedsføring i sin stab. De utfordrer alle normer og regler, ved å selge sine produkter akkurat der de føler for å selge dem. Dette gjennomfører de, og det til gangs. At de kan selge den samme joggedressen til David Beckham som de gjør til Jarle fra Åpen Post, er fascinerende og i stor grad imponerende. Adidas fortjener honnør for sitt arbeid som selger i alle mulige uberørte nisjemarkeder.

Hva blir det neste? United-flagg i kassa på Anfield?  Trøndersodd på Bagatelle? KKK-pins fra en gatebod i Nigeria? Impossible is nothing!

Til sist valgte jeg kun grønn salat og oliven. Utroooolig digg kombo:):):):):)

Noen andre som blir sultne kanskje???????????????????????????????????????????????????????????????????

Etter å ha spist opp bare måtte jeg innom MIX. De har så utroooolig mye digg smågodt der, som de vanlige matbutikken mangler. Jeg bare eeeeeeeelsker disse salte skallene………… De er bare sååååååååååååååå digg!!!!!

I tillegg eeeeeelsker jeg disse sjokolademusene…….

Alle har jo sine favoritter, ikke sant??????????????????????

Ha en fin kveld:):):):):):):):):):):):):):):):):):)

Nå har den lille svenske blondinen inngått et nytt braksamarbeid. I blame Coco, Coco Sumner eller bare Eliot Sumner, som hun egentlig heter, har med Robyn laget en kanonsingel. “Caesar” er allerede godt kjent på norske radiostasjoner, og forhåpentligvis starten på noe stort!

Coco er forøvrig datteren til Sting, så forventningspresset for musikalsk lekenhet er absolutt tilstede!

Spill av, nyt..

Alle får kjeltringimpulser når de ser en politimann. Jeg er inget unntak. Dersom jeg ser en patruljebil når jeg er ute og kjører, får jeg den umiddelbare tanken at de er ute etter å ta meg. Jeg retter på setebeltet, legger speedometernåla akkurat der den skal være, gjemmer telefonen – som jeg ikke har rørt i utgangspunktet – under setet og tar et siste blikk for å forsikre meg om at jeg ikke har glemt noen lik i baksetet.

Du kan ha så ren samvittighet du bare vil. Når en konstabel går forbi, kjennes det likevel som om skapet ditt holder på å sprekke av skjeletter. Den lille doturen i slottsparken – sommeren 2004, 10-kroningen du fant utenfor Rema 1000 eller filmen du lastet ned forrige uke.

“De fant meg!”

Det må jo være en berusende følelse, å kunne kle på seg autoritet på den måten. Man kan sammenligne politiyrket med dørvakter (noe dørvaktene sikkert ikke har noe imot). Dersom en dørvakt klarer å bli maktkåt av sin ynkelige jobb, må vel en politimann ha høy risiko for de samme tendensene?

Man kan snakke om rettigheter og paragrafer, men når alt kommer til alt, kan en politimann få deg til å gjøre hva som helst. Jeg vet i alle fall at dersom jeg står foran en mann med mulighet til å ta fra meg friheten, kommer jeg ikke til å tvile lenge før jeg gjør som han sier!

Når man tenker over det, er det faktisk imponerende at det ikke er MER maktmisbruk fra de blå her i landet.
Kudos to the cops!

Det største av dem alle for det kvinnelige kjønn er fenomenet “Shopping og champagne”. Det er nok per dags dato den største fellesnevneren et vorspiel, med jenter som ikke kjenner hverandre så godt, har. Samtalen om sko, klær, salg o.l. kan pågå i det uendelige. Minst et helt vorspiel. Og i disse dager hvor man kan plusse på nettshopping, kan samtalen vare hele natten.

Når det gjelder selve handlingen av klær faller jeg utenfor det allmenngyldige som gjelder for oss jenter. Jeg er glad i klær, liker å pynte meg og prøve å se fin ut, men selve det fysiske innkjøpet kunne jeg vært foruten. Ja, jeg vet at det finnes nettbutikker, men let’s face it: Det er kjekt å prøve klærne først. Ingenting gjør meg mer grim en å kjøpe et plagg som ikke passer. Da har plagget ikke funksjon som plagg lenger, og jeg hater ting som ikke har en funksjon.

Jeg har hatt mine runder på h&m hvor jeg bare har rasket med meg noe fordi det helt sikkert passer, og blitt skuffet når jeg har kommet hjem. Skuffelsen var også dobbelt så stor da jeg tidligere bodde flere mil unna det lokale kjøpesenteret, så bytting ble jo en stor affære som kostet mer en plagget i transportutgifter.

Derfor:

Nettshopping: Ikke min greie. Trenger å prøve plagget først.

“Raske-med-seg-uten-å-prøve-fordi-det-sikkert-passer”: Ikke min greie. Trenger å prøve plagget først.

Jeg har en ganske lang karriere bak meg i en av Norges største kleskjeder. I 6 år har jeg stått og fortalt andre hvorfor de bør kjøpe akkurat det plagget. Derfor har jeg alltid hatt en ganske grei mengde med klær selv. Det er jo en helt perfekt setting: Du er på jobb, du ser folk prøve plagget, det sitter fint på, du henger det av i din egen størrelse, deretter prøver du det før du går hjem.

Shoppingen blir ikke et så stort tiltak, fordi du allerede er på åstedet og har pekt ut de plaggene du ønsker å prøve i løpet av vakten din. For det er jo også en greie. Dette med å bli inspirert. Hva er fint og hva er ikke fint. Det er jo ikke alltid lett å vite. Plagg kan forvandles fra en henger til en kropp.

Fra jeg sluttet å jobbe i klesbutikk og frem til nå, har jeg vært på skikkelig shopping en gang. Det interessante med den dagen var at jeg følte meg litt fresh. Jeg hadde på meg litt sminke, noe jeg ellers i hverdagen synes er ganske stress og ta på, og hadde blant annet på favorittjeansen. Det gjorde mye med speilbilde i prøverommene.

Jeg har flere ganger hatt kjøpeånden over meg, og dratt til et shoppingstrøk etter skolen ved godt shopping-mot. Men når en likbleik nordmann med håret på snei etter både en og to forelesninger skal finne noe fint, blir det uansett ikke fint på den likbleike nordmannen. Motivasjonen faller 3 m inn i det første lokalet.

Jeg blir gjerne med på ymse kjøpesenter, når det innebærer en sosial aktivitet og helst en eller flere café-besøk. I sommer var jeg på et stort og fint kjøpesenter i Spania, travet rundt omkring, skravlet med sidemannen og tilsist ble det en kald øl i en bar rett over gata. Fin shoppingtur uten at jeg endte opp med så mye som en sokk.

Jeg klarer jo å anskaffe meg klær, så det er ikke så ille. Men min iver etter å skravle istedenfor å febrilsk lete etter et partyantrekk bunner kanskje i de yndige små butikkansatte som ennå ikke har lært at man ikke skal spørre kunden om et ja/nei-spm. “Går det bra der inne?” Ja… Det finnes svært få strofer som overgår denne i irritasjonsnivå. I butikker hvor de ansatte har lært seg dette derimot, legger jeg stort sett igjen penger. Mest sannsynlig fordi man da får i gang en samtale og jeg anser aktiviteten som sosial…

Det gikk kanskje hardest utover lekeland i øst: Sverige. Overskriftene rundt Sveriges frustrasjon, med Emil Jönsson i spissen, florerte! Det haglet inn påstander om hovmodige, kvalme nordmenn som kom til å merke pisken for sine “kaxiga holdningar”. Situasjonen var elskbar. Ikke bare var vi (legg merke til hvordan én manns prestasjoner, blir unisont med hele nasjonen) best, men Northug psyket ut motstanderne på alle mulige områder.

For noen dager siden kom oppslagene om at svenskene skulle bruke hele sin “idrottsgala” til å henge ut oss nordmenn, som en konsekvens av Northugs herjinger. Fantastisk, tenkte jeg, nå har det virkelig blitt så viktig for dem, at de dedikerer en hel kveld i vår ære. For det er jo i realiteten det de har gjort? Norge som skinasjon har alltid vært best, men nå var vi blitt så gode at söta bror nådde bristepunktet. De har ingenting å fylle gallaen sin med, nydelig!

Jeg våkner tirsdagsmorgen til dette og dette. De gjorde som de lovet og brukte kvelden sin på å bry seg om oss.

(fotnote: legg merke til at de har plassert gallaen på en mandag. Zlatans prestasjoner, som i realiteten er alt de har, var vel ikke nok å feire til å legge det på en lørdag).

Det som likevel gjorde meg flau, var VGs diskusjonsforum, med overskriften “er det galt av svenskene å håne nordmenn på denne måten – si din mening her!”.

Er vi virkelig så håpløst dobbeltmoralske? Takler vi ikke å bli harselert med, når det er vi som har regjert skilandskapet siden tidenes morgen?

VG, som er ute etter å tjene penger, kan egentlig ikke klandres for dette. De eneste som fortjener skyld er “patri(di)otene”, som ved å føle seg støtet på et forum, tror de forsvarer landet sitt. FLAUT!

Hadde de virkelig brydd seg om Norges ære og ry, hadde de latt denne betydningsløse saken ligge. Vi fikk en gyllen sjanse til å vise at vi er en nasjon med hår på kastanjene, men vi sløste den bort på idioti!

Skjønner ikke disse menneskene at ved å syte på denne måten, blir alle Northugs prestasjoner forgjeves?!

Et av innleggene på forumet var:

“Gøy å se at de etiske linjene våre samfunn er tuftet på kastes ut av vinduet. Neste år foreslår jeg at vi henger ut afrikanere og jøder. De har vært fredet for trakasering lenge nok! “

Det er ikke rart Hitler invaderte Norge. Dersom et folkeslag blir så fornærmet over en sang på deres bekostning at de sammenligner det med holocaust, kan de ikke være mye motstand dersom en krigserklæring sto på trappene? Vi fremstår som en ynkelig nasjon fylt med tapere!

Mobbing har blitt et massivt problem i landet, men ikke fordi det er så mange onde mennsker her. Mobbing har blitt så utbredt fordi selve definisjonsrammen rundt begrepet har blitt strukket til det maksimale. Noen mennesker kan føle seg fornærmet over hva som helst!

Det er flaut at Northugs prestasjoner blir overskygget av svenskenes tøys. Det er flaut at noen av oss virkelig tar seg tid til å bli fornærmet av dette og det er flauest av alt at disse menneskene faktisk blir hørt.

Vikingtiden er tydeligvis et glemt kapittel i norgeshistorien.

“Ekspertene understreker at det er to ting folk selv kan gjøre for å begrense den dårlige luften: Det er å la bilen stå så ofte som mulig, og forsøke å velge så rentbrennende fyringsmetoder som mulig.”

Og folk sier norsk presse har lite å skrive om?!