Autoralparanoiditet – et spennende fenomen!

Dersom jeg kunne velge fritt i yrker, hadde konstabel vært høyt oppe på listen. Ikke bare fordi jeg ser helt fantastisk ut i uniform, men det hadde også vært en strålende mulighet til å studere folks konstante paranoide holdninger til politiet.

Alle får kjeltringimpulser når de ser en politimann. Jeg er inget unntak. Dersom jeg ser en patruljebil når jeg er ute og kjører, får jeg den umiddelbare tanken at de er ute etter å ta meg. Jeg retter på setebeltet, legger speedometernåla akkurat der den skal være, gjemmer telefonen – som jeg ikke har rørt i utgangspunktet – under setet og tar et siste blikk for å forsikre meg om at jeg ikke har glemt noen lik i baksetet.

Du kan ha så ren samvittighet du bare vil. Når en konstabel går forbi, kjennes det likevel som om skapet ditt holder på å sprekke av skjeletter. Den lille doturen i slottsparken – sommeren 2004, 10-kroningen du fant utenfor Rema 1000 eller filmen du lastet ned forrige uke.

“De fant meg!”

Det må jo være en berusende følelse, å kunne kle på seg autoritet på den måten. Man kan sammenligne politiyrket med dørvakter (noe dørvaktene sikkert ikke har noe imot). Dersom en dørvakt klarer å bli maktkåt av sin ynkelige jobb, må vel en politimann ha høy risiko for de samme tendensene?

Man kan snakke om rettigheter og paragrafer, men når alt kommer til alt, kan en politimann få deg til å gjøre hva som helst. Jeg vet i alle fall at dersom jeg står foran en mann med mulighet til å ta fra meg friheten, kommer jeg ikke til å tvile lenge før jeg gjør som han sier!

Når man tenker over det, er det faktisk imponerende at det ikke er MER maktmisbruk fra de blå her i landet.
Kudos to the cops!